Kulturminner i skog

Kulturminner er alle slags spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Det omfatter blant annet dyrkingsspor, fangstgroper, forhistoriske graver, veger og vegfar, spor etter jernutvinning, kullproduksjon og tjærebrenning, spor etter nyere tids skogbruk, samt tro, tradisjon og stedsnavn. Kun en brøkdel av kulturminnene i skog er kjent og registrert. Nye metoder, slik som flybåren laserskanning, vil kunne effektivisere registreringen av kulturminner i skog og redusere antallet kulturminner som blir skadet av skogbruksaktivitet.publishedVersio

Employment, Utilization, and Development of Airborne Laser Scanning in Fenno-Scandinavian Archaeology-A Review

This paper gives a presentation of how airborne laser scanning (ALS) has been adopted in archaeology in the North over the period 2005-2019. Almost two decades have passed since ALS first emerged as a potential tool to add to the archaeologist's toolbox. Soon after, it attracted the attention of researchers within archaeological communities engaged with remote sensing in the Fenno-Scandinavian region. The first archaeological ALS projects gave immediate good results and led to further use, research, and development through new projects that followed various tracks. The bulk of the research and development focused on studying how well-suited ALS is for identifying, mapping, and documenting archaeological features in outfield land, mainly in forested areas. The poor situation in terms of lack of information on archaeological records in outfield areas has been challenging for research and especially for cultural heritage management for a long period of time. Consequently, an obvious direction was to study how ALS-based mapping of cultural features in forests could help to improve the survey situation. This led to various statistical analyses and studies covering research questions related to for instance effects on detection success of laser pulse density, and the size and shape of the targeted features. Substantial research has also been devoted to the development and assessment of semi-automatic detection of archaeological features based on the use of algorithms. This has been studied as an alternative approach to human desk-based visual analyses and interpretations of ALS data. This approach has considerable potential for detecting sites over large regions such as the vast roadless and unbuilt wilderness regions of northern Fennoscandia, and has proven highly successful. In addition, the current review presents how ALS has been employed for monitoring purposes and for landscape studies, including how it can influence landscape understanding. Finally, the most recent advance within ALS research and development has been discussed: testing of the use of drones for data acquisition. In conclusion, aspects related to the utilization of ALS in archaeological research and cultural heritage management are summarized and discussed, together with thoughts about future perspectives.Peer reviewe

Sensing Archaeology in the North: The Use of Non-Destructive Geophysical and Remote Sensing Methods in Archaeology in Scandinavian and North Atlantic Territories

In August 2018, a group of experts working with terrestrial/marine geophysics and remote sensing methods to explore archaeological sites in Denmark, Finland, Norway, Scotland and Sweden gathered together for the first time at the Workshop ‘Sensing Archaeology in The North’. The goal was to exchange experiences, discuss challenges, and consider future directions for further developing these methods and strategies for their use in archaeology. After the event, this special journal issue was arranged to publish papers that are based on the workshop presentations, but also to incorporate work that is produced by other researchers in the field. This paper closes the special issue and further aims to provide current state-of-the-art for the methods represented by the workshop. Here, we introduce the aspects that inspired the organisation of the meeting, a summary of the 12 presentations and eight paper contributions, as well as a discussion about the main outcomes of the workshop roundtables, including the production of two searchable databases (online resources and equipment). We conclude with the position that the ‘North’, together with its unique cultural heritage and thriving research community, is at the forefront of good practice in the application and development of sensing methods in archaeological research and management. However, further method development is required, so we claim the support of funding bodies to back research efforts based on testing/experimental studies to: explore unknown survey environments and identify optimal survey conditions, as well as to monitor the preservation of archaeological remains, especially those that are at risk. It is demonstrated that remote sensing and geophysics not only have an important role in the safeguarding of archaeological sites from development and within prehistorical-historical research, but the methods can be especially useful in recording and monitoring the increased impact of climate change on sites in the North

Protoindustrial iron production in Østerdalen and challenges in managing this heritage

publishedVersio

Flybåren laserskanning av kulturminner på Grunnfarnes, Torsken kommune, Troms fylke

Prosjekt delfinansiert av Riksantikvare

Flybåren laserskanning av kulturminner ved Gollevarre, Tana og Nesseby kommuner, Finnmark fylke

Prosjekt delfinansiert av Riksantikvare

Boplasspor. Halstad nordre, 138/2, Ski kommune, Akershus.

I forbindelse med en omlegging av RV 152 ble det registrert og undersøkt boplasspor på Halstad nordre, Ski kommune, Akershus. Av de registrerte fyllskiftetene kunne bare en liten del karakteriseres som boplasspor, mens resten var naturlige eller nyere forekomster. Det ble ikke funnet stolpehull etter hus på stedet, men typiske boplasspor som de to kokegropene og seks ildstedene tyder på at det har vært bebyggelse i umiddelbar nærhet i romersk jernalder (ca. 0-400 e.Kr.) . At det har vært boplass på stedet lenge før det, understrekes av funnet av en grop fyllt med leirklining med greininntrykk, som er C-14 datert til begynnelsen av førromersk jernalder (ca. 400 år f . Kr .

Bosetningsspor og jernvinne. Ny Fv116 Nyhuset-Haukestad, Løten kommune, Hedmark fylke.

I forbindelse med bygging av ny RV 3 mellom Romedal i Stange kommune og Ommangsvolden i Løten kommune skal Statens Vegvesen anlegge ny FV 116. Den nye fylkesveien skal gå fra Nyhuset til Haukstad og blir 2,1 kilometer lang (vedlegg 1). I 1990 ble det foretatt en arkeologisk registrering av fylkesveitraseen i forbindelse med RV 3-registreringen, og en del synlige fornminner i området ble kartlagt (jmf. rapport ved Inger M. Berg-Hansen i top.ark.). Parallelt med de arkeologiske undersøkelsene i RV 3 sommeren 1994, foretok vi omfattende tilleggsregistreringer i fylkesveitraseen (jmf. rapport ved Ole Risbøl Nielsen i top.ark.). Med gravemaskin gravde vi en rekke søkegrøfter i utvalgte deler av traseen, hvilket resulterte i funn av flere spor etter forhistorisk aktivitet i to områder; kalt henholdsvis "felt C" og "felt E" (vedlegg 2). Disse to områdene ble undersøkt arkeologisk i august-september 1994. Undersøkelsen ble finansiert av Statens vegvesen, Hedmark. Til slutt vil det være på sin plass med en oversikt over resultatene som foreligger etter de arkeologiske undersøkelsene i den nye fylkesveitraseen. Det ble åpnet to felt: felt C og E på jorder tilhørende henholdsvis Haukstad og Engelaug vestre. I felt E dukket det opp en rekke forskjellige anleggsspor av typen stolpehull og kokegroper, som er blitt tolket som spor etter en bosetting i området. På grunnlag av C-14 dateringene er det grunn til å tidfeste denne bosettingen til perioden yngre romersk jernalder og begynnelsen av folkevandringstid, hvilket vil si ca. 200-450 e.Kr. Det kan være grunn til å formode at de to gravrøysene er fra samme tid. Men at det har vært menneskelig aktivitet på stedet forut for yngre romersk jernalder har vi flere indikasjoner på. Fra den foregående perioden, eldre romersk jernalder, har vi to samstemmende dateringer fra en jernvinneovn. Denne ovnen, som målte ca. 1,25 x 0,5 m, framtrådte som en tilnærmelsesvis rektangulær, 22 cm dyp nedgraving, og synes å være av en hittil ukjent type. Den var fylt med slagg og ovnforingsfragmenter og var innrettet med en treramme i bunnen. Ikke langt unna ble restene etter enda en jernvinneovn funnet. En grop i bakken fyllt med jernvinneslagg og ovnsforing gjorde at denne ble tolket som en såkalt gropsjaktovn; en velkjent type på kontinentet spesielt i Danmark og Nordtyskland. Oppbyggingen var klassisk: en ca. 90 cm bred og 50 cm dyp grop med slagg og leirklining samt et lag med brent halm i bunnen. Den meget tidlige dateringen av denne jernvinneovnen til slutten av bronsealderen, ca. 800 f.Kr., var meget overraskende, blant annet sett på bakgrunn av at typen ikke synes å opptre på kontinentet tidligere enn århundret før Kr.f. Forkullet korn fra halmlaget i bunnen av ovnen vil bli levert til C-14 datering med henblikk på å kontrollere den første dateringen. Det siste anlegg som skal nevnes her, er et hvit, langovalt, grunnt sandlag, som på grunn av tilstedeværelsen av brente bein ble tolket som en branngrav. Denne tolkningen viste seg å være feilaktig, da de brente bein viste seg å stamme fra et dyr. Laget med de brente bein ble datert til slutten av mellommesolitikum (midterste del av eldre .steinalder) eller 6000-6400 år f.kr. Dette er uten sammenlikning den eldste dateringen fra området omkring By i Løten. I felt C ble det avdekket en rekke strukturer av uviss funksjon. Det var snakk om mindre og større, ganske grunne, diffuse groper som inneholdt sand, leire, litt stein og trekull. To groper ble datert til nyere tid, en til 15-1600 tallet og endelig en til vikingtid - ca. 900 e.Kr. Hvordan disse sporene skal tolkes er uvisst, men dateringene lar oss ane at det mest sannsynlig er spor etter aktivitet i nyere tid

Bosetningsspor, dyrkningsspor, jernvinne og graver. Rv 3 Romedal-Ommangsvolden, Løten kommune, Hedmark fylke.

De omfattende utgravinger som har vært foretatt i forbindelse med anleggelsen av ny riksvei 3 har brakt mange forskjellige fornminnetyper frem i lyset. I utmarka ble 10 kullgroper undersøkt. Gropene ble datert til tidlig middelalder, og skal formentlig ses i sammenheng med framstillingen av trekull til smiing på gårdene. Under dyrket mark på Engelauggårdenes jorder, ikke langt fra gravfeltet på By, ble det funnet tegn på stor aktivitet i forhistorisk tid. Hovedparten av anleggssporene utgjordes av kokegroper, men det fantes også ildsteder og stolpehull. Det ble ikke funnet spor etter selve gården som disse formentlig har ligget i tilknytning til, og det formodes at denne skal søkes i området umiddelbart mot vest, og at de fundne anleggsspor representere et aktivitetsområde i tilknytning til denne bebyggelsen. Noe kan tyde på at boplassen ved felt O kan være anlagt allerede i førromersk tid, mens boplassporene i felt I også kan være fra sein førromersk tid, men med hovedvekten noen hundre år seinere. At det har ligget et gravfelt med ganske svære gravhauger i samme område, ble påvist ved tilstedeværelsen av fem ringgrøfter innenfor felt I. Innenfor to av disse grøftene, som har omkranset gravhauger, ble det påtruffet branngraver; en rik utstyrt ryttergrav fra slutten av vikingtiden, og en mere moderat utstyrt grav av foreløpig uviss datering. Tilstedeværelsen av forholdsvis mye trekull i ringgrøftene ble tolket som en avsviing av området før gravhaugene ble planert ut, og området lagt under plogen, kanskje på 1600-tallet. Når gravhaugene ble reist er det vanskelig å si noe om på nåværende tidspunkt. Men det faktum at det ikke ble funnet kokegroper, ildsteder eller andre nedgravinger (bortsett fra graver) innenfor fotgrøftene, kan være en indikasjon på at gravhaugene er samtidige med boplassporene; altså fra eldre jernalder. I et søkk mellom felt I og II var det fyllt på bryggestein, kanskje for å lette ferdselen over dette våte området. Bryggesteinslaget som lå rett nord for kokegrop C og E (felt I), ble datert til folkevandringstid. På beitet "Enga" ble et fossilt åkersystem med gamle dyrkingslag undersøkt. Disse dyrkingslag stammer fra det 16.-17. århundre. To av fire røyser på beitet viste seg å være gravrøyser. I den ene (røys 1) ble det funnet en plyndret sentralgrav med enkelte funn som peker i retning av at den gravlagte var en kvinne på ikke over 25 år. Graven er ennå ikke datert, da den innsendte C-14 prøve viste seg å være forurenset, formentlig i forbindelse med gravplyndringen. Noe tyder imidlertid på at graven kan være fra siste halvdel av vikingtiden. Denne antakelsen bygger på det forhold at stratigrafien viser at gravrøysa må være anlagt etter langhuset er revet. Huset har fått en, ganske vist usikker, datering til midten av vikingtid. En annen indikasjon på en datering av gravrøysa til vikingtiden er en jernnål med kobberilte i enden som muligens kan stamme fra en skålformet spenne fra vikingtiden. Den ble funnet rett utenfor gravrøysa og er kanskje tapt i forbindelse med gravplyndringen. I røys 2 ble det ikke funnet noen egentlig grav, men enkelte gjenstander kan tyde på at det tidligere har vært en grav i røysa. Funn av slagg og ovnsforing brukt som fyll i røysoppbyggingen tyder på at det har foregått jernvinne i nærheten. Delvis under kanten av røys 1 ble det funnet fire par stolpehull tilhørende et langhus. Visse usikkerhetsmomenter er forbundet med tolkningen av huset som imidlertid synes å ha vært omtrent 12 m lang og 5 m bred. Huset er datert på grunnlag av trekull fra stolpehullene. De dateringene ga merovingertid til midten av vikingtid, og noe taler for at huset ble reist en gang i midten av vikingtid, men ble revet til fordel for en gravrøys som ble anlagt på stedet. En større kokegrop som lå rett nord for huset viste seg å stamme fra førromersk tid, mens de øvrige kokegropene var fra henholdsvis romersk jernalder og vikingtid. Analysen av pollensøylen som ble tatt i et fuktigt søkk mellom felt III og IV er ikke ferdig bearbeidet. Resultatet av undersøkelsen vil etterhvert bli vedlagt nærværende rapport